Hullet
Smerten er som et hull uten bunn
graver seg dypere dag for dag
setter dype spor
spor av håpløshet
Hullet er uendelig
smerten er dypere
lengselsen finner ingen utvei
I hullet lever den dypeste smerten
i den mørkeste krok den biter seg fast
hamrer og slår
med dynamitt den ødelegger for fote
Når tusen gruvearbeidere
dundrer og slår
hullet blir større
smerte og lengsel verre å bære
Å redde hullet fra denne vonde smerten
kan synes verre dag for dag
Å finne utveien for lengsel og smerte
ut av dette dype mot bunnen håpløse hull
kan synes umulig
Redningen kan være å vente
på de som synes nok om
som er uredd smertens sorte hull
nok til å kaste varme og lys inn
befri smerten fra mørket
ta med seg smerten på ryggen
lengselen i handen
med ønske om å ta vare på
med ønske om å gi omsorg
Når slik felleskap skapes
da er det sorte hull ingen fare
smerten ingen trussel
lengsel bare god
Hullet er da blitt lite
smerten er da blitt grunn
lengselsen har da funnet sin utvei
Hullet er blitt verdifull erfaring
Håpløshet er da snudd til mulighet!
© 1996 Reidun Torgrimsen
